Første sats: Ingen overdrivelse

Det er ingen overdrivelse å si at Sunnmøre er rikt utrusta med naust!

Naust i alle farger.  Naust i alle stadier av nyhet og av forfall. Naust på stramme geledd, naust i uryddige klynger – ensomme naust, heilt for seg sjøl, med ei langstrakt fjøre bort til det neste ensomme naustet. Malte og umalte. Noen få for det meste av stein, men de fleste av tre - og rødmalte.

Det kan bli en behagelig besettelse å virre rundt og betrakte naust. Glede seg over den kløktige plasseringa mellom berg og steiner, og glede seg over hvordan de er snudd i forhold til den skarpe austavinden som jager opp så mye sjø akkurat her - eller i forhold til nordvesten som glefser så bistert her rundt neset.

En gang i tida måtte det naust til for å overleve. Båt og vegn måtte ha livd og ly når folk ikke var på sjøen. Og sjøen var spiskammerset, det var der folk henta føda.

No for tida er det ikke først og fremst i mataukens hensikt det blir satt opp naust. Det er sport og fritidssysler nausta er der for. For at folk skal få være i nærheten av sjøen og nyte dens svale og sunnhetsbringende sider. Men for mange er det også en nødvendighet for å ha et godt liv, et levelig liv - ja, simpelten er nausta en nødvendighet for å overleve for mange. 


Andre sats: Klar til innsats

Det kan se ut som naustet er avgått ved en stille død. Men så er det liv i det allikevel. Det er klart til innsats.

Det bevarer båt og årer, båt og motor. Her er fiskeredskap i alle varianter. Blysøkker og bomullsgarn, tjue favner med trosse, en hammer og ei øks, ei sag, en sagkrakk, en utgått radio fra 1978. Her er i het heile tatt mye som kan distrahere, slik at vi mister konsentra-sjonen om det viktigste ved naustet.

Men naustet holder på sin bestemmelse tross alt. Det holder sin bevåkenhet over gamle og nye fiskeredskap.

Og der ligger en båt også, flere båter, klar til å bli skudd. 


naust 3.jpg


  Naustet på Knivsflå, Geirangerfjorden. Godt tilpassa. Foto: Peder Otto Dybvik


Tredje sats: I alle grader av forfall

Naust fins i alle grader av forfall . . .

Det er ett som begynner å få det ved at ett av borda på eine veggen er brekt opp nederst ved grunnen. Det er ett som har fått ødelagt tre steiner på skifertaket. Det er ett, der de måtte skifte ut en tredjedels vegg, men de kom ikke lenger enn til å rive vekk de råtne fjølene, og slik er det blitt stående på femte året.

Det er nåkken naust som forfallet er kommet så langt på at vi begynner å ane grinda stikke frem under det rudimentære bordlaget - som beingrinda under hudlaget på en gammel mann. Det er nåkken som halvparten av taket er seget ned på, og veggane står av gammel vane og trøster seg til grindverket som her og der står nakent mot lyset. Det er nåkken naust som har falt i kne av alders tyngde og synes å ha gitt seg heilt over.

Naust fins i alle grader av forfall.

 

Fjerde sats: Et trøorgel uten lyd

Det er alltid nåkke å gjør på i et naust . . .

Det er ikke bare det å stelle med båten som opptar et naustmenneske. Jo, båten er viktig, selvfølgelig. Som regel er det to, tre eller fire av dem, med støtte på sida, eller den eine er lagt oppi den andre. Og så er det vegna: Garn, teiner, tau, trosser, liner, ei avdanka fiskestang i glassfiber med snelle som ikke funker lenger og ei evigvarende troe av bambus som er lagt oppå betane sammen med masta til gamlefæringen, stjålet i 1992. Men så er det alt det andre som fins i et naust: Gamle taukveiler, nåkken agnesker av blikk, ei samling, rødbrune garnsteiner med hol i midten, torskegarnskuler med fletning av manilatau utenpå, tre båtlause årer, ei knekt åre, ei fiskekasse med et revet bomullsgarn oppi, ei kanne med smørningsolje, et spett, ei slegge med halve skaftet vekke, en elektrisk komfyr, et trøorgel uten lyd (innerst i kroken), ei bæremeis, ei pappeske full av rusten spiker, bolter, muttere og sagflis, to lette fluktstoler, en jutesekk full av tomflasker, ei gamme tjærebredd garnblåse, en påhengsmotor på 15 hestekrefter, ei bokhylle med halvfulle og tomme malingsbokser, en gammel sydvest med en pose angler oppi, en falma taukveil (halvtoms), fire klepper (på forskjellig plass), et sett grøntregntøy, sju lengder med ubrukte, lysende bord, en snurpehov et stativ til tre ruller innpakningspapir, en rød, firebeins trekrakk, et [forbausende) blankt salongbord, en pakke galvanisert spiker oppe på lista over døra m.m.

Når du har et såpass rikt utvalg av gjenstander, har du bestandig nok å henge fingrene i. Det er i grunnen nok bare møte opp, så melder gjøremåla seg med en gang.

Du behøver ikke å ha noen plan med oppmøtet. Du behøver ikke å gjøre noe bestemt. Du kan sette deg ned med ryggen mot naustdøra og se ut i lufta, puste stille og la tida gå.  Kanskje kommer tussmørket når du sitter slik og kanskje kommer morgensola . . .

  

Femte sats: Romantikk?

Kor gamle de er, de eldste av nausta, er ikke godt å si. Etter materiale i enkelte av dem å bedømme, må vi trolig et godt stykke ned på 1800-tallet for å finne alderen. Men det er yngre i blant dem også.

Og med naust er det som med folk: Alt mens tida går, jevnes aldersforskjellene seg ut. Det blir en slags samhørighet og fellesskap over dem, de får etter hvert samme patinaen over seg. Og om ikke akkurat søsken, så i hvert fall vel forlikte søskenbarn kan de minne om, i stor samdrektighet med hverandre. 


Gamle naust i flere etasjer. Geiranger. Foto: Peder Otto Dybvik


Gamle naust i flere etasjer. Geiranger. Foto: Peder Otto Dybvik


De har alle sammen klivra og klort seg fast på berga og i gluvrene så godt det har latt seg gjøre. De har føyd seg smidig og behendig inn i terrenget omkring ei lita vik, så vidt stor nok til å fløte en robåt. Og legg merke til kor mye mer organisk en slik naustklynge blir, mye mer enn våre dagers utsprengte og buldoserplanerte marinaer.

Fra en romantisk synsvinkel sett er det vel neppe tvil om ka som er å foretrekke - de gamle eller de nye naust, så velger vi romantikere selvfølgelig de gamle. Men det er rart å tenke på at romantikk neppe har vært i tankene på dem som satte opp de gamle nausta. Viktigst for dem var nok at de kunne gi livd og ly for bårer og bølger og vind og den verste væte og at de ikke lå altfor langt fra fiskeplassene. Så romantikk måtte nok komme sist i rekka, viss den kom med i nåkken rekke i det heile tatt.

  

Manus: Harald Grytten